Så ble det altså rød-grønn regjering. De av dere (som åpenbart ikke kjenner meg godt) som mistinkte meg for å legge Krfs liste i urnen bare fordi jeg tror på Jesus, kan bite det i dere litt fort. Det er nemlig slik at jeg ikke ønsker en regjering med Kristin Clemet som skolesjef og Krohn Devold som krigssjef. Begge disse to ministrene sine kan ta sin hatt og gå, spesielt Devold. Hun burde ha slått følge med Viktor Normann for to år siden.
Så ble det ikke Daffen "mulla" Høybråten eller Erna "Valgbomben" Solberg som flyttet inn eller rettere sagt forble i regjeringskvartalet. Bondevik er ferdig i politikken for godt. Selv om jeg ikke er noen fan av ham, må jeg innrømme at jeg følte medynk for ham der han satt sterkt resignert i partilederdebatten i går, vel vitende om at hans offentlige liv nå stort sett er over.
Det er ofte godt med friskt blod. Nå skal Jens Stoltenberg overta skuta. All honnør til Høyre for at de ikke forlater en synkende skute. Økonomisk politikk har Pekka Foss & co. greie på. Likevel misliker jeg sterkt deres vurderinger i mange politiske spørsmål. Høyre har programfestet at de ønsker at deler av velfarden skal baseres på gaver fra vanlige folk som deg og meg. Når vi får skattelette har vi mer penger å rutte med og dermed også mer å gi bort. Det er selvfølgelig utenkelig at folk flest ikke klarer å stå imot fristelsen å beholde pengene selv.
Når jeg sier til andre kristne jeg kjenner at jeg stemmer Arbeiderpartiet er det mange som spør meg hvordan jeg kan gjøre det når deres verdipolitikk står i motsetning til kristne verdier, som Krf i følge slike står for.
Det forteller jeg gjerne. For all del, la det være klinkende klart. Kristelig folkeparti har mye bra politikk. Jeg er enig med dem i mange saker, spesielt de som er konstatert i partiets prinsipprogram. Likevel er Krf blitt et høyreparti. Dette skyldes selvsagt mye samarbeidet med Høyre. Selv om Arbeiderpartiets politikk ikke samsvarer med min personlige oppfatninger i f.eks abortsaken, er alt et spørsmål om prioriteringer. Vil jeg gjøre dette til den aller viktigste saken for meg. Vil jeg stemme for en fortsatt borgerlig regjering mens besteforeldregenerasjonen legges ut på anbud, sykehjem privatiseres, Sykehuskøene vokses, og fattige i samfunnet blir stadig fattigere på bekostning av de som tjener godt. Nei, jeg tror ikke det tenk. Krf gikk til valg på fattigdom. De har hatt fire år på seg til å gjøre noe for de fattige. Likevel har forskjellen mellom fattig og rik bare økt. Krf skrøt i valgkampen av at de ville øke bistanden til 1 pst. av bruttonasjonalprodukt og helst mer. Den mest innflytelsesrike regjeringspartneren deres, Høyre, vil heller gi folk skattelette enn å hjelpe dem her hjemme og dem utenfor landets grenser. Krf ville aldri kunne holdt dette løftet i regjeringsblokken de gikk til valg med.
Og når det kommer til Høyres tro på at skattelette automatisk vil føre til flere arbeidsplasser, er jeg langt i fra sikker på dette. Hva om aksjonærene bare casher ut et enda større utbytte som følge av økte inntekter, som igjen er en følge av skattelette. Hva da Erna? Hva dal Kjell Magne? og hva da Lars?
Solidaritet med medmennesker er den viktigste kristne verdien av alle. Aps regjeringspartner, SV går bl. a innfor en større bistandsøkning enn Krf. Selv om SVs økonomiske politikk, i likhet med Frps ikke kan rose seg av å henge 100 prosent på greip, er idealismen der. Sammen med et sterkt Arbeiderpartiet og økonomen Jens Stoltenberg i lederstolen, har jeg tro på at dette kan hjelpe de fattige her hjemme og ute.
Derfor stemmer jeg Ap, og derfor velger jeg å se bort i fra visse ting jeg ikke liker. Fordi de fattige i verden trenger din hjelp. Og min
