Derpå dagen derpå eller post-IMPULS

Så var Impuls 06 over. Sitter igjen med så utrolig mange inntrykk og følelser at jeg må ærlig talt innrømme at jeg sliter litt med å håndtere dem. Jeg har hatt et stort behov for å bare roe det helt ned, be og bare være stille med Gud. Impuls var et åndelig boost, men jeg skal ærlig talt innrømme at jeg var helt kjørt da lørdagskvelden ebbet ut. Det er vanskelig å forestille seg hvor mye det går an å erfare med Gud på bare en helg. Én helg. Vanligvis pleier ikke en helg å bety så mye fra eller til, men Impuls er et soleklart unntak. Det er sjelden noe kommer så tett opp mot perfekt som det Impuls 06 var. Lovsangen var fantastisk (selv om det har godt i dagene etter Impuls og bare sitte inne på rommet med gitaren å lovsynge), ikke minst lovsangskonserten lørdag kveld. Det samme var talene og seminarene. Guds storhet bare overrumplet meg på mange måter. Ting bare ordnet seg og jeg ble skikkelig positivt overrasket over noe som jeg har håpet på lenge, men ikke helt tørret å gjøre noe ordentlig med tidligere... Etter årets Impuls er det bare å bøye seg for Gud. Han er så utrolig god at jeg aldri vil kunne fatte det!

Bønn +svar =bønnesvar

Ja, noe er rett og slett på gang. Vanskelig å si noe veldig konkret men jeg skal prøve. Jeg opplever at Gud jobber i veldig mange mennesker for tiden, meg selv inkludert. Det er som om Jesus bare berører folk på en helt ny måte. I det siste har jeg selv og folk rundt meg fått bønnesvar som aldri før.

Bønnesvar 1: Mamma besøkte en familie gjennom et kristent arbeid blant innvandrerkvinner som hun er med på. Mannen i huset var syk og slapp. Dessuten var det noen andre symptomer som gjorde at sykepleierinstinktet slo inn og anbefalte ham å få det undersøkt. Det ble snart konstatert at mannen hadde kreft og det sto så dårlig til at det var bare såvidt legene ville begynne behandlingen siden de mente sjansen for at han ville overleve var liten. Han var selvfølgelig svært lei seg. På toppen av alt hadde han kone og barn å forsørge. Han og andre har bedt om at han må bli helbredet. Når han var inne til undersøkelse for noen uker siden, før han hadde begynt på behandlingen, var kreften som blåst bort.



Bønnesvar 2: Kanskje ikke akkurat noe jeg har opplevd. Men de har et veldig kult økumenisk prosjekt i Tromsø. For en stund siden fant noen lyse hoder ut at menighetene rundt omkring skulle be for byen. Og de gikk drastisk til verks. De gikk rett til viktige personer i byen sånn som politimesteren og sykehusdirektøren (som var beryktet for å være ganske arrogant) og spurte om det var noe spesielt de kunne be for. Nå ringer disse "toppfolkene" selv menighetene med konkrete bønneemner. Ganske kult!

Bønnesvar 3: Et vennepar av mamma og pappa (som jeg også kjenner veldig godt) har vært kritiske til kirken spesielt og den kristne tro generelt. I bibelgruppen til muttern og fattern har de blitt bedt for i 3 år. For noen dager siden spurte disse folkene mamma og pappa om de ba for dem. Jo, det gjorde de. Mye? Ja. "Den bønnegruppen deres er jammen slagkraftig. For vi merker at det virker".

Bønnesvar 4: Datteren til dette paret har sammen med en venninne fått nok av skolen de går på etter diverse problemer. Og nå har de begynt på Karisma Senter-skolen. Og det var foreldrene sitt forslag. Og enda villere: Broren min har hatt en del problemer med dårlig miljø på skolen og lærere som ikke har vært så hyggelige for å nevne noe. Derfor foreslo de samme personene for foreldrene mine at broren min burde begynne sammen med jentene (som broren min har kjent lenge, altså) på Karisma. Mamma bare flirte ved tanken og hadde egentlig ikke tenkt å spørre ham, men gjorde det likevel. For å si det sånn så var det ingen i familien som trodde sine egne ører da han sa at det hadde han kjempelyst til. Hæ? Han er jo ikke typen til det liksom, selv om han sier han er kristen. Er du klar over at det er en kristen skole, altså? Joda, han visste god det. Så han var der i dag for å se hvordan det var og trivdes kjempegodt. Guds veier er uransakelige!

Bønnesvar 5: Jeg opplever at Gud fyller meg med mer frimodighet enn noen gang. På guttetoalettet på fredag traff jeg på en skolekamerat jeg har lurt på om har vært kristen. På en merkelig måte kom vi i prat og jeg spurte han om han hadde meldt seg på impuls siden jeg vet at han har vært med på 16.mai tidligere. Etterhvert vi kom litt i snakk og han fortalte at han syntes ikke han fiksa de "kristne greiene" så godt. Plutselig fikk jeg bare for meg at jeg skulle invitere ham med på G12, forklarte ham at det var et sted der vi samles og snakker om tro, og han sa faktisk at han skulle tenke på det. Det synes jeg er et positivt utgangspunkt selv om det kanskje ikke betyr allverdens. Det betydde kanskje like mye for meg som det betydde for ham. Jeg er ganske sikker på at dette hadde jeg ikke turd for et halvt år siden.

"Jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for. Er det vel en far blant dere som vil gi sin sønn en orm når han ber om en fisk eller gi ham en skorpion når han ber om et egg? Når selv der som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen gi Den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham" Luk 11,9-13

Du har sikkert hørt/lest dette tusener av ganger før. Men jeg anbefaler å lese hele Lukas 11. Det står så mye grunnleggende viktig. Gud svarer på bønn. Det er noe så enkelt som en sannhet. Det står fast til alle tider, ingen ting kan endre dette. Vi vet ikke når vi får svar eller hvordan vi får svar. Men svar, det får vi. På en eller annen måte. Problemet er ofte at vi ikke er i stand til å se når Gud svarer oss. Det kan være flere grunner til dette. Kanskje finnes noe i ditt forhold til Gud som hindrer deg i å se alt han gjør for deg? Et annet "problem" er at Gud gjør ikke ting på vår måte. Vi forventer ofte et svar innen så så lang tid, på den og den måten. Sånn kommer det til å bli, tenker vi. Og så blir vi skuffet når det ikke skjer akkurat slik som vi hadde tenkt. Mange ganger har jeg kunnet se tilbake på ting senere og sett at Gud svarte meg, men jeg var ikke i stand til å se det der og da.



"Om dere sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet, så skal det skje. Og alt dere ber om i bønnene deres, skal dere få, om dere ber med tro." Matt 21,21

Det handler om å stole på Gud. Å legge problemene våre fram for ham. Og stole på at han faktisk vil løse dem. Hvis han lot sin egen sønn spikres fast til et kors for vår skyld, sier ikke det ganske mye om hvor radikal Gud er? Vil ikke det si at Gud er villig til å gripe inn og gjøre store endringer for at alle skal kunne ha det godt? Jo, det tror jeg faktisk. Gud bruker øyeblikket og øyeblikket, det er nå. Hvis Gud kan bruke guttetoalettet på Svithun til noe positivt, da finnes det håp folkens! Ikke undervurder Guds mulighet til å bruke akkurat deg i tiden framover. For noe er på gang i mange menneskers liv nå.

Hans eksellense statsministeren

Det var ikke hvem som helst som gjestet St. Svithun gymnasium i dag, fredag den 13. januar. På tross av datoen var Jens Stoltenbergs besøk en uforbeholden suksess. Gang på gang fremkalte statsministeren både smil og latter gjennom sitt humoristiske, men engasjerte foredrag om politikk

Nyheten dukket første gang opp i VG i romjulen. Offisielt kom beskjeden ved skolestart: "Jens Stoltenberg kommer på besøk til St. Svithun vgs." For en gang skyld var det ikke bare PR-kåte Kongsgårdraddiser som fikk muligheten til å møte en fremtredende aktør i det politiske liv. Etter et kort foredrag om politikk åpnet statsministeren for spørsmål. Svithun-elevene gjorde ryktene om labert politisk engasjement til skamme. Spørsmålene haglet mot Stolter´n, mange av dem skarpe, og han gav selv uttrykk for at skolens elever var uvanlig opplyste. Et spørsmål om kalkulasjonsrenten resulterte til og med i et latterutbrudd fra statsministeren. Dette var ikke vanlig kost på skolebesøk.

Selve foredraget var i all hovedsak en oppfordring til ungdommen om å bruke stemmeretten sin. Stoltenberg brukte et eksempel fra sin egen ungdomstid med en jente som avviste ham. Hun ventet på drømmemannen, en rolle han selv ikke var i nærheten av å fylle.
- Det nytter ikke å være så kresen. Du vil aldri finne en perfekt livspartner og du vil aldri finne det perfekte partiet for deg, formante Stoltenberg. Med humoristiske innslag for å illustrere poeng samt en god porsjon sjarm, vant han nok mange unge velgerhjerter ved dagens skolebesøk.

Etter å ha avsett om lag 80 minutter til videregående elever, måtte Stoltenberg haste videre for å besøke Kårstø. Ferjetider er ingen spøk selv for en statsminister. Etter diskusjon med to av skolens lærere greide jeg å komme meg ut i gangen der han holdt en provisorisk pressekonferanse. På grunn av stort pågangsmot fra undertegnende, får dere her eksklusive bilder fra statsministerbesøket. Takk Jens, for å ha banket litt vett inn i noen av Svithuns mange Frp-skaller! Velkommen igjen.
(Beklager dårlig belysning, dårlig blitz og litt uskarpe bilder. Det var ikke lange tiden han stoppet.)

Alle foto: Petter Lorentzen











Medlem av Aps bystyregruppe får Jens Stoltenbergs autograf














Jens sjarmerer Kristin i senk


























"Rebel Howie" sa klart fra om hva han mente om regjeringens minkpelspolitikk. Neida, Håvard er ingen rebell og ikke spesielt politisk engasjert. Men det ser sånn ut.

Alle foto: Petter Lorentzen

(Ops. Bildetekstene gikk visst rett vest. Men dere skjønner sikkert hva som skal hvor...)

2. post i 2006. Jeg synes det er rart hvor fort tiden kan gå noen ganger mens den andre ganger kan stå helt stille. Hva er i det hele tatt tid? En systematisering av menneskets oppfattelse av intervaller mellom interessante hendelser. Dette høres kanskje mest ut som Morten Harket, men jeg tror det finnes et poeng bak mine kvasi-filosofiske formuleringer. Tid er jo i høyeste grad et vitenskapelig fenomen. Er klokken ti over to så er den ti over to. Likevel er menneskets tidsoppfatning så relativ. Er tid relativ eller konstant? Nå er en tid som går sakte for meg. Mens en søt sommerdag i juli tilbragt i hengekøya med en god bok formelig raser avsted, er det noe annet når høstmørket omslutter deg, religionsboka lokker søtt med sin tause hvisking om morgendagens test. Den er ikke den eneste som krever min oppmerksomhet heller; hundre knusktørre sider med rettslære venter også. Helst kunne jeg tenke meg å lese "Of Mice and Men", en engelsk roman som vi skal ha lest til i morgen. Men den prioriterer jeg ikke fordi jeg må prioritere rettslæren. Problemet er bare at jeg greier ikke å fokusere på lesingen. Et midlertidig innslag av teflonhjerne. Jeg har altfor mye å tenke på. Vet ikke helt hvordan ting ligger an. Hva skjer, liksom? Ikke greier jeg å lese særlig lenge av gangen. Jeg stopper opp. Setter meg foran dataen. Spiller gitar. Prøver å lese litt igjen. Det eneste som irriterende nok fester seg er eksempelbruken i rettslæreboka. Hvert ENESTE eksempel i hele forbrukerretten har dreid seg om Ole Brumm og Petter Sprett. Først har Petter Sprett kjøpt en krukke honning av Ole Brumm som viser seg å være proppfull av E-stoffer. Hva kan Sprett kreve? Jeg mener, alle som har hatt rettslære er klar over at forfatterne av læreboka later til å ha en "Peder Ås-fetisj". Hvorfor ellers er han nevnt i hver eneste øvingsoppgave, for å overdrive litt? Og alle kjenner jo til bilselger Silje Sleip, mekaniker Rust og pianokjøper Klaver. Men når allegoriene til M.M.Milnes, eller hva han Brumm-forfatteren heter, forfatterskap går så langt som det i denne boka gjør, blir det rart. Visste du at Petter Sprett har kjøpt seg en defekt parabol-antenne og Ole Brumm sliter med en utett (er det et ord?) gummilist? Alle vet at Kristoffer Robin er den som har hegemoni (overherredømme) på teknologi-fronten: Han er jo den eneste som ikke bor i et tre? Og hva skal Ole Brumm med en bil i HUNDREMETERSKOGEN?? Er ikke selv en trehjulsykkel litt i meste laget der. Off, nei. Denne posten ble jalla, for å bruke et uttrykk jeg er kjent for å bruke. Visste dere forresten at jeg ble kalt kontra-lorenzo på klassens side i russekatalogen eller hva det heter? "Fordi du sier kontra hele tiden", fikk jeg høre. Jeg kan aldri huske å ha brukt det uttrykket, men jeg er vel kanskje raus med fremmedordene. Litt må man ha igjen for å lese mye. Men ikke rettslære. Det orker jeg ikke. Tiden har gått så fort. Jeg får komme meg i seng. Jeg får heller lese resten i morgen tidlig. Det er vel ikke sammenheng i det jeg skriver lengre, men jeg orker ikke lese gjennom det jeg har skrevet. Ingen fatter sikkert hva jeg mener uansett. En undersøkelse av norske blogger viser at 3 av 10 ungdommer bruker bloggen sin som selvterapi for psykiske problemer. Dette er ikke et rop om hjelp og jeg har ikke flippa ut. Jeg er bare overtrøtt og har altfor mye å tenke på. Ingen god kombinasjon. Jeg lover å gå og legge meg. God natt. PS! Jeg tar ikke hverken moralsk eller redaksjonelt ansvar hvis noen føler seg støtt av innholdet. Dessuten kan man bli frikjent for altmulig nå til dags. God natt.

Guds fred

Nyttårspost

Det er 5. januar. Pinnekjøtt, julemarsipan og familiehygge er erstattet med skole, tidlige morgener, halvgretne lærere, drepende kjedelige norkstimer og alt annet som hører den videregående skole anno 2006 til. Og i tillegg skal alle absolutt ønske hverandre som godt nyttår. Akkurat nå som rotteracet frem mot eksamen snart begynner. Jeg er sterk tilhenger av å ønske hverandre god jul. Da er tentamenene over, julestemningen begynner å legge seg (følte jeg manglet litt av den i år, men det er en helt annen sak). Men når året er nytt er det ikke alltid så godt.

Selvfølgelig er dette delvis et ynkelig forsøk på å være småvittig. Jeg er vel egentlig litt mer tilhenger av å "takke for det gamle". Det har skjedd mye i livet mitt dette året som jeg har grunn til å være takknemlig over. Først og fremst er jeg veldig takknemlig for å ha opplevd IMPULS 05. Selv om det tilsynelatende egentlig var tilfeldigheter som gjorde at jeg ble med, tror jeg det lå en dypere hensikt bak. Det ble et vendepunkt i mitt forhold til Gud. Jeg har vokst opp i en kristen familie, gått på søndagsskolen og alt det der, men ettersom tiden gikk uten at jeg fikk noe påfyll utenom litt overfladisk bibellesning (hvis det går an å kalle det det) i ny og ne, gikk jeg på en måte tom. Egentlig tror jeg alltid jeg har lengtet etter et kristent fellesskap. Det fikk jeg i PULS som Martin inviterte meg med til en stund etter IMPULS. Noen har sagt at de synes det har vært vanskelig å komme som ny på puls. Det har jeg forståelse for, men jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. På skituren og senere også på ungdomsmøtene ble jeg kjent med mange nye folk. Til å være et miljø der mange sikkert har kjent hverandre i årevis, var det utrolig åpne og inkluderende folk jeg møtte. Det var rett og slett lett å være ny. Jeg er veldig takknemlig for å ha blitt kjent med så mange flotte mennesker og disipler! De ukentlige G 12 samlingene har også vært utrolig bra. G 12 har vist meg at Gud kan utrette mye på bare en time i uka.

En annen ting 2005 førte med seg som har vært viktig for meg, har vært KRIK. Selv om det ikke har vært smekkfullt ute på Revheim hver gang, har det vært en flott å få dele både tro og gymsal. Aller mest har det gitt meg å holde andakter for andre KRIKere.

Jeg har mye annet å være takknemlig for i året som var. Hyggelige venner, god helse, en familie uten splittelser. Det er så mye å takke for som en ofte tar for en selvfølge, men som for mange er en del av livet; Sykdom, skilsmisser, konflikter i familien. Vonde ting alt sammen. Det må være en utfordring å bli flinkere til å be for folk rundt meg. Jeg vet at mange har sitt å slite med. Derfor er jeg veldig takknemlig for hva Gud har gjort i livet mitt dette året. Takk!

Og godt nyttår til alle sammen (det kom til slutt, ja)
Hilsen Petter
(Framover skal jeg også bli flinkere til å oppdatere bloggen min også. Har blitt litt slakt i det siste)