Ut av redet

Jeg flytter hjemmefra. What? Hæ? Nå? Tuller du? oooohh...kuult? Eller?
Det er helt sprøtt å tenke på, men det slo meg da jeg kom hjem fra Dovre i går (kommer post senere om turen): Jeg har kun et par dager igjen hjemme. Kun et par netter til i den gode gamle senga mi. Snart skal jeg forlate byen jeg har bodd i siden jeg var seks år gammel, jeg skal forlate Mamma og Pappa, Oskar og Kristin og Shine. Og alle vennene mine, eller det vil si de som ikke allerede har flyttet. Jeg har gledet meg lenge til å flytte hjemmefra, å komme seg litt bort fra de vante rammene og mye av det som har definert meg som person. Men når det plutselig er her så kommer tvilen snikende. Er jeg virkelig klar for dette, hvordan vil det bli å bo uten familien min som jeg er så glad i. Likevel vet jeg at jeg må ut. Prøve vingene. Ingen fugl har noen gang lært å fly av å bli i redet. Men tanken skremmer meg. Å være alene. Ikke helt alene, men mye mer alene enn før. Det går nok bra. Men har jeg tatt de rette valgene? Truffet de rette beslutningene? Det er i sånne stunder når ensomhet og tvilen griper etter meg at jeg er utrolig takknemlig for at jeg har en pappa som blir med meg uansett og som er hos meg alltid, uten å ta kaffepauser. Jeg vet at han vil bevare meg på min ferd uansett hvor jeg ender opp, uansett omstendighet. Det kalles håp.

Torsdag er altså den magiske dagen. Da drar jeg og pappa først til Kristiansand og videre til Grimstad på lørdag for å installere meg på BIG. Men før det er det tusen ting som må ordnes og enda flere som skal pakkes. Avskjed med de vennene som fremdeles er i byen. Jeg må bare si takk for alt vi har hatt sammen, delt sammen, opplevd sammen og gjort sammen. Og ekstra takk til "gjengen": Øyvind, Lars, Endre og Eivind. Lykke til på folkehøyskoler og med studier, folkens. På onsdag er det G12-avslutning. Vi har hatt et fantastisk velsignet fellesskap. Det er jeg evig takknemlig for. Ekstra takk til deg Thomas, for at du har satt av tid til oss og for å ha vært en utrolig bra leder. Det har betydd enormt for meg og for hele gruppa. Også puls. Puls er genialt! Enkelt og greit. Takk til alle i puls for en flott tid og et flott fellesskap. Ellers vil jeg si hadet igjen til alle vennene mine. Ingen nevnt (ihvert fall nesten), ingen glemt. Håper vi treffes igjen snart. I mellomtiden- So long!
















Edit: Jeg tar selvkritikk på den senere tids overeksponering av muskuløse, kjempekjekke østerrikere her på denne bloggen. Som ansvarlig utgiver er det min jobb å i møtekomme leserne selv om det skulle vise seg at den kvinnelige delen av publikum er totalt blottet for smak og etter all sannsynlighet heller mer mot lesbisk enn heterofil kjønnsidentitet. Heretter skal jeg bare legge ut bilder av gamle, halvfeite uattraktive menn. Coming up: Carl I. Hagen på stranda i Spania kun ikledd Speedo.

Slanking på tv

Reality-tv ser aldri ut til å gå av moten. For tiden er det de mest "ekstreme" variantene som ser ut til å være de mest populære. Med navn som "Ekstrem oppussing" og "Extreme makeover" er det liten tvil om at forandring fryder. Det er rett og slett god underholdning å filme hus, bygninger og mennesker før og etter endringene finner sted. Så lenge forandringene er ekstreme nok. Et av de mest populære konseptene, som det finnes utallige variasjoner over, er å leite seg fram til sykelig overvektige personer, gi dem tid, dietter satt sammen av ernæringsfysiologer og personlige trenere. Legg til et kamerateam, et element av konkurranse og en dæsj premier som motivasjonsfaktor, og du har sannsynligvis en kassasuksess.

Disse programmene er med på endre folks liv. Vi snakker ofte om personer som står i fare for å gå en tidlig død i møte på grunn av helsefarlig overvekt, groteske matvaner, og rekordlave aktivitetsmengder. Det må være fantastisk for disse menneskene å få en mulighet til å ta tak i livsstilen sin og ved hjelp av tett oppfølging kunne forandre uvaner som har bygget seg opp over lang tid. Vi skal ikke kimse av betydningen for betydningen slankeprogrammene kan ha for enkeltmennesker. Større overskudd, økt velvære og livskvalitet er ønskelige konsekvenser. Dessuten kan det gi en mestringsfølelse å ta kontroll over sin egen kropp.

Men det finnes en bakside av medaljen. Det største ankepunktet jeg har mot slike programmer, er personfokuseringen. Mange av deltakerne har problemer med selvfølelsen etter livslang mobbing og sliter med utilpasshet i forhold til å befinne seg utenfor normene samfunnet definerer for kroppen. Da kan det være nedbrytende å delta i slankeprogrammer, rett og slett fordi det ofte ikke trekkes opp en klar grense mellom person og problem. Selv om ingen sier det rett ut, er det heller ikke ofte du høre noen som motsier det på tv; at som overvektig er du en mislykket og betydningsløs person, med svak viljestyrke, mens hvis du tar av deg 40 kg vil du bli mer verdifull. Det mange trenger å høre er at de er akkurat like verdifulle hvor mye de veier, men at de har et problem som vil påvirke livene deres i negativ forstand og kanskje forkorte dem og at de nå får en sjanse til å gjøre noe med. For dem som ikke klarer å innfri forventningene som stilles til hurtig vekttap. Hva med dem? Vil ikke de bare føle seg enda mer mislykket og ydmyket når de har brettet ut problemene sine på tv. Og hva med når kameralysene slås av. Hva da? Ikke alle vil greie å bevare den positive effekten uten tett oppfølging fra tv-teamet. En langvarig løsning med regelmessig oppfølging over et noen år etter at programmet er ferdig, hadde nok hjulpet veldig mange. Men langvarig slanking er vel ikke bra tv, og media har vel aldri vært kjent for å være julenissen selv...


























Vinneren av slankekrigen 1972, Østerrike

10 hverdagsmysterier:
1) Hvorfor vil vepser og andre potensielle smertebærere "være venn med deg", dvs. følge etter deg hele tiden, når det finnes en hel verden å boltre seg i?
2) Hvorfor har tallerkener, kopper og bestikk så utrolig dårlig stedsans? De finner jo aldri veien tilbake til skapet av seg selv...
3) Hvorfor tar alle gode tvprogrammer/-serier pause i samme øyeblikk som folk får ferie og faktisk har tid til å se på tv? Jeg bare nevner "That 70's show, "Seventh heaven".
4) Hvorfor er magre produkter som f.eks indrefilét dyrere enn fetere produkter som koteletter? Overalt ellers i samfunnet betaler man jo for mengden man får. Vil det ikke da være naturlig å betale mest for det som inneholder størst mengder energi. Tenk så greit om det hadde vært på samme måte med elektrisk energi.
5) Hvorfor, jeg mener det virkelig, hvorfor gidder folk å stå i bussen, når det er ledige seter overalt ved siden av helt normale folk, som sannsynligvis ikke er hverken mordere, voldektsmenn eller potensielle Rosenborg-trenere? Hvis integrering av utlendinger skal fungere, må man vel først bli kvitt fremmedfrykten for hverandre. Fremmedfrykten er jo så sterk at folk fra forskjellige bydeler er redde for hverandre (frykten for Storhaug-beboere er jo selvsagt helt berettiget).
6) Hvordan greier en snegle å komme seg inn på rommet mitt, snegle seg gjennom hele rommet og ikke sette et eneste merke bortsett fra en feit, ekkel slimstripe på kassen til gitaren min? I killed it! HIIAAIIIHH!!!!
7) Hvorfor gidder folk å kjøpe Diplom is når de heller kan kjøpe Hennig Olsen is?
8) Hvis høna kom før egget, hvorfor tok den ikke copyright på egget og ble styrtrik? Fordi egget må ha kommet før høna
9) Hvorfor krever Israel en fredsbevarende styrke bestående av flere tusen FN-soldater når de bare kunne bedt USA sende Arnold?


MAKE PIECE! OR I KILL YOU ALL! HIAAIIIH!!!