Dovre ExperiNz, dag 3
Her kommer en post som burde vært skrevet for leeenge siden, nemlig dag 3 av Dovreturen.
Etter det traumatiske moskusmøtet (dag 2) slet ingen av oss med søvnproblemer den natten. Men en hendelse uti de små timer skulle i stor grad prege vårt syn på Dovre som noe annet enn bare en "koseplass". Det er vanskelig å slå fast et tidspunkt, men en gang i løpet av natten våknet vi begge (fant vi ut av morgenen etter) av en plutselig intens blafrelyd rett utenfor teltet, som varte et par sekunder. Trøtte som vi var, snudde vi oss rundt, gryntet og hvilte videre i Guds nådes dype søvn. Dagen etterpå fant vi altså ut at begge hadde våknet av denne lyden, og begynte å diskutere hva det kunne ha vært. Det hører med til historien at vi har snakket en mer om dette siden. Noe av det første som ble foreslått var om primusens "vindfangkappe" som er laget i tynn, foldbar aluminium kunne ha blitt tatt av vinden og vekket oss. Dette ble raskt utelukket fordi det hadde vært lite vind og fordi "vindfangkappen" lå pent brettet sammen. Senere på dagen fant vi også ut at flere av lunchbarene våre var blitt borte. Dette kombinert med nokså ferske moskusspor i nærheten av leiren fikk oss til å lure på om en moskus kunne ha tatt seg litt nattmat på vår bekostning. Det minst hyggelige alternativet kan du naturligvis tenke deg selv. Noe eller noen hadde kommet, rotet i sakene våre, tatt maten og stukket. Nå skal jeg være forsiktig med å påstå at noe slikt skjedde, og det kan godt hende det finnes en veldig fornuftig forklaring på det hele, men det er unektelig en ubehagelig tanke. Det er vanskelig å forklare og jeg sier dette med fare for å høres sippete og overdramatiserende ut; men når du er ute på en tur som den vi var på, du er godt inni fjellheimen, langt fra folk. Ensomheten synker inn, du begynner å forstå at du bare later som du er Lars Monsen, men er det ikke, vil det være lett å frike ut av en sånn småskummel hendelse. Heldigvis gjorde ingen av oss dette. Likevel synes begge det er skummelt å tenke tilbake på.
Da vi først hadde brutt leir fikk vi igjen se moskuser, denne gangen på andre siden av elven/bekken. Vi klatret et stykke opp i skråningen for å komme på trygg avstand fra den lille familien, som signaliserte med kroppsspråket at de var oppmerksomme på oss. Fordi vi måtte nedover i dalen dersom vi skulle komme oss videre, valgte vi å vente en stund og se om ikke moskusene ikke ville trekke bort fra oss. Å sitte der oppe i skråningen på trygg avstand fra dyr og sivilisasjon og se moskusene utfolde seg i sitt rette element, gav en slags tidløs følelse av å være i pakt med natur og forfedre, og var definitivt en av de beste naturopplevelsene i livet mitt. Rett og slett en majestetisk opplevelse, og Guds fantastiske skaperverk ble plutselig enda større i våre øyne. Sånn rent visuelt var det dette som skjeddel: De små moskusene sprang rundt og lekte (de springer veldig mye fortere enn du skulle tro), mens "Big Daddy" forholdt seg mer rolig beitet litt her og der, men slo til med å sprinte over en bekk i to store byks, noe som satte oss i et latterlig lys i og med at vi dagen i forveien hadde vadet over elven for å holde moskusen på avstand. Moskuser er flotte dyr!
Da vi omsider kunne starte dagsmarsjen for alvor, ble det først mye klatring. Vi prøvde å fiske i noen av vannene oppover her, men det var tydeligvis helt næringstomme vann, med smeltevann fra breer som eneste tilførsel. Jo lengre vi trasket oppover i skråningen, jo mer dødt var totalinntrykket. Etter å ha lagt bak oss det meste av dagens stigning kom vi ut på et slags platå. Det eneste vi kunne se var en slette bestående av en eneste steinrøys, kun avbrutt av fjell i det fjerne og noen større eller mindre pytter histen og pisten. Det høres kanskje ut som en grei etappe, og rent fysisk var den jo ikke så tung. Men det var så ufattelig tungt psykisk. Igjen er det vanskelig å beskrive føleslen, men det å gå i timesvis på noe som ga sterke assosiasjoner til "dødsskyggens dal" tærte på. Dette er altså ikke et forsøk på å "manne opp" turen, men det var det mest "døde" stedet jeg har vært i hele mitt liv. Hvis du noen gang har vært et sted du tenker at ingen noen gang ville finne deg hvis du plutselig falt død om, er du antageligvis inne på noe. Sitasjon var altså, to gutter gående i hjertet av Dovre på en tilsynelatende endeløs åpen steinslette uten noen form for vegetasjon, med en isvind midt i mot (ingen av oss likte å tenke på hva som ville skje dersom det blåste opp). Da vi endelig kom fram til en dal mellom fjellene som ikke lenge var fjærnt borte, var vi veldig takknemlige for å ha kommet bort fra "dødssletten", særlig siden det nå ble begynte å blåse kraftigere og det kom nok H2O for å oversvømme Sahara i løpet av kvelden og natta. Gleden ble imidlertidig kortvarig siden hytten (en Lesja fjellstyrehytte) vi håpet å kunne overnatte i, viste seg å være låst som bare det, vindet og regnet pisket imot og vi innså at natten kom til å bli en prøvelse både for teltet og psyken. Når du (eller strengt tatt mest bokseren) blir gjennomvåt i løpet av en nattlig og lynrask sprint tur-retur i blæretømmingsøyemed, og teltet blafrer som det truer med å gi opp kampen mot naturkreftene, da er det teltlivet på sitt beste!!! Neida, vi kom oss helskinnet, om enn ganske nedpsyket ved tanken på at 5 dager gjenstår, gjennom natten. (PS! Gidder ikke lese korrektur og redigere og sånn. Have mercy!) Over til Mathias!
Etter det traumatiske moskusmøtet (dag 2) slet ingen av oss med søvnproblemer den natten. Men en hendelse uti de små timer skulle i stor grad prege vårt syn på Dovre som noe annet enn bare en "koseplass". Det er vanskelig å slå fast et tidspunkt, men en gang i løpet av natten våknet vi begge (fant vi ut av morgenen etter) av en plutselig intens blafrelyd rett utenfor teltet, som varte et par sekunder. Trøtte som vi var, snudde vi oss rundt, gryntet og hvilte videre i Guds nådes dype søvn. Dagen etterpå fant vi altså ut at begge hadde våknet av denne lyden, og begynte å diskutere hva det kunne ha vært. Det hører med til historien at vi har snakket en mer om dette siden. Noe av det første som ble foreslått var om primusens "vindfangkappe" som er laget i tynn, foldbar aluminium kunne ha blitt tatt av vinden og vekket oss. Dette ble raskt utelukket fordi det hadde vært lite vind og fordi "vindfangkappen" lå pent brettet sammen. Senere på dagen fant vi også ut at flere av lunchbarene våre var blitt borte. Dette kombinert med nokså ferske moskusspor i nærheten av leiren fikk oss til å lure på om en moskus kunne ha tatt seg litt nattmat på vår bekostning. Det minst hyggelige alternativet kan du naturligvis tenke deg selv. Noe eller noen hadde kommet, rotet i sakene våre, tatt maten og stukket. Nå skal jeg være forsiktig med å påstå at noe slikt skjedde, og det kan godt hende det finnes en veldig fornuftig forklaring på det hele, men det er unektelig en ubehagelig tanke. Det er vanskelig å forklare og jeg sier dette med fare for å høres sippete og overdramatiserende ut; men når du er ute på en tur som den vi var på, du er godt inni fjellheimen, langt fra folk. Ensomheten synker inn, du begynner å forstå at du bare later som du er Lars Monsen, men er det ikke, vil det være lett å frike ut av en sånn småskummel hendelse. Heldigvis gjorde ingen av oss dette. Likevel synes begge det er skummelt å tenke tilbake på.
Da vi først hadde brutt leir fikk vi igjen se moskuser, denne gangen på andre siden av elven/bekken. Vi klatret et stykke opp i skråningen for å komme på trygg avstand fra den lille familien, som signaliserte med kroppsspråket at de var oppmerksomme på oss. Fordi vi måtte nedover i dalen dersom vi skulle komme oss videre, valgte vi å vente en stund og se om ikke moskusene ikke ville trekke bort fra oss. Å sitte der oppe i skråningen på trygg avstand fra dyr og sivilisasjon og se moskusene utfolde seg i sitt rette element, gav en slags tidløs følelse av å være i pakt med natur og forfedre, og var definitivt en av de beste naturopplevelsene i livet mitt. Rett og slett en majestetisk opplevelse, og Guds fantastiske skaperverk ble plutselig enda større i våre øyne. Sånn rent visuelt var det dette som skjeddel: De små moskusene sprang rundt og lekte (de springer veldig mye fortere enn du skulle tro), mens "Big Daddy" forholdt seg mer rolig beitet litt her og der, men slo til med å sprinte over en bekk i to store byks, noe som satte oss i et latterlig lys i og med at vi dagen i forveien hadde vadet over elven for å holde moskusen på avstand. Moskuser er flotte dyr!
Da vi omsider kunne starte dagsmarsjen for alvor, ble det først mye klatring. Vi prøvde å fiske i noen av vannene oppover her, men det var tydeligvis helt næringstomme vann, med smeltevann fra breer som eneste tilførsel. Jo lengre vi trasket oppover i skråningen, jo mer dødt var totalinntrykket. Etter å ha lagt bak oss det meste av dagens stigning kom vi ut på et slags platå. Det eneste vi kunne se var en slette bestående av en eneste steinrøys, kun avbrutt av fjell i det fjerne og noen større eller mindre pytter histen og pisten. Det høres kanskje ut som en grei etappe, og rent fysisk var den jo ikke så tung. Men det var så ufattelig tungt psykisk. Igjen er det vanskelig å beskrive føleslen, men det å gå i timesvis på noe som ga sterke assosiasjoner til "dødsskyggens dal" tærte på. Dette er altså ikke et forsøk på å "manne opp" turen, men det var det mest "døde" stedet jeg har vært i hele mitt liv. Hvis du noen gang har vært et sted du tenker at ingen noen gang ville finne deg hvis du plutselig falt død om, er du antageligvis inne på noe. Sitasjon var altså, to gutter gående i hjertet av Dovre på en tilsynelatende endeløs åpen steinslette uten noen form for vegetasjon, med en isvind midt i mot (ingen av oss likte å tenke på hva som ville skje dersom det blåste opp). Da vi endelig kom fram til en dal mellom fjellene som ikke lenge var fjærnt borte, var vi veldig takknemlige for å ha kommet bort fra "dødssletten", særlig siden det nå ble begynte å blåse kraftigere og det kom nok H2O for å oversvømme Sahara i løpet av kvelden og natta. Gleden ble imidlertidig kortvarig siden hytten (en Lesja fjellstyrehytte) vi håpet å kunne overnatte i, viste seg å være låst som bare det, vindet og regnet pisket imot og vi innså at natten kom til å bli en prøvelse både for teltet og psyken. Når du (eller strengt tatt mest bokseren) blir gjennomvåt i løpet av en nattlig og lynrask sprint tur-retur i blæretømmingsøyemed, og teltet blafrer som det truer med å gi opp kampen mot naturkreftene, da er det teltlivet på sitt beste!!! Neida, vi kom oss helskinnet, om enn ganske nedpsyket ved tanken på at 5 dager gjenstår, gjennom natten. (PS! Gidder ikke lese korrektur og redigere og sånn. Have mercy!) Over til Mathias!
posted by Petter at
8:28 PM
|
5 comments
