Lille meg i Guds store historie

Det virker ofte som om jeg er så utrolig uviktig i Guds store historie. Det spiller liksom ingen rolle om jeg er en del av den eller ikke. Hvorfor skulle jeg, Petter, innbille meg at jeg kan ha betydning for Guds historie i løpet av et kanskje 80 år langt liv i verdens flere tusenårige historie?

”Hei, jeg er sandkornet. Uten meg er det ikke noe Saharaørken.”. ”Kom og møt meg! Jeg er vanndråpen. Uten meg finnes det ikke noe hav.” I sånne stunder fylles jeg bare av apati. Hvorfor i huleste skal jeg gidde å bry meg. Når Bibelen i tillegg sier at mennesket er som støv for Gud, hjelper det verken på motivasjonen for å følge han eller på selvfølelsen. Det finnes liksom ingen tvil. Gud trenger meg ikke. Men siden verden ble skapt, har Guds historie alltid begynt med at han forandrer noe i enkeltmennesker. Gud starter med å skape noe i et individ. Dette skaper endringer i samfunnet/omgivelsene som den enkelte lever i, og til sist vil dette kanskje forandre verden.

Martin Luther ser tilbake på livet sitt. På skylden han sleit med. Fordømmelsens krefter som grep tak i ham. Slet ham i stykker innvendig. En åpenbaring. Mennesket blir rettferdig gjennom troen på Jesus Kristus alene. Kampen som fulgte. Han tok konsekvensene av hva Gud ledet ham til. En persons tro på at han hadde fått en åpenbaring fra himmelen, som ikke bøyet av for sterkt press, førte til at hele kirken verden over ble radikalt forandret i løpet av tiden som fulgte. Endringer i kirken, som kanskje tyngste samfunnsaktør, måtte nødvendigvis også føre til endringer i samfunnet forøvrig. Individ – samfunn/omgivelser – verden.

Omtrent 1500 år før Luther ble født var en mann på vei mot Damaskus. Paulus var navnet han hadde fått tildelt og oppdraget hans var å ta til fange alle som tilhørte sekten som ble kalt ”veien”. Denne gjengen med gærninger som trodde at Jesus var Messias og at han hadde dødd på et kors. Hadde det endt der, men nei da. Tilhengerene hans måtte selvfølgelig påstå at han hadde stått opp igjen, og det skapte ikke rent lite bry. Bråkmakernes absurde lære begynte å snike seg inn i synagogene rundt omkring og det var på tide å rydde opp i all den uroen de brakte med seg. Et lys. Et blendende lys og en skikkelse. ”Saul, Saul. Hvorfor forfølger du meg?”. ”Hvem er du Herre?”. ”Jeg er Jesus, han som du forfølger”. Livet tok plutselig en helt ny vei. Forfølgeren ble selv forfulgt, for sin tro på Jesus som Messias, Han hvis disipler han hadde brukt all sin energi på å utrydde. Brevene han skrev, reisene han foretok, livet han levde, alt bidro til å befeste Paulus sin posisjon som den sannsynligvis mest innflytelsesrike apostelen som har levd. Lite visste vel han at de pergamentene han fylte skulle ha innvirkning på millioner av Jesus-etterfølgere verden over 2000 år senere. Individ – samfunn/omgivelser – verden.

Dro en liten Hegertun der, for å illustrere poenget mitt. Selv om Gud ikke er avhengig av meg, starter alltid de store endringene med små og svake mennesker. Som meg og deg. Kanskje forandrer vi ikke hele verden, men det at vi velger å la oss prege av Gud kan definitivt forandre omgivelsene våre. Bringe håp nærmere mennesker som sørger, kjærlighet der likegyldighet er normalen, og livsglede der folk er nedfor. Livsglede er digg!