Global ubalanse

Hvem er de? Hvor bor de? Forbrukersamfunnets uheldige biprodukt som vi helst bare vil glemme, kalles fattige. Summen av dem er fattigdom.

Det er et globalt problem. Vår generasjon er den første som har en helt reell mulighet til å utrydde fattigdom. I praksis innebærer dette at ingen trenger å sulte. Bilder av undernærte, sykelig magre barn i Afrika trenger ikke lenger å møte oss når vi ser Dagsrevyen. Sult kunne vært et teoretisk begrep. Om det ikke hadde vært for oss. Sånn sett har det ikke skjedd mye nytt under sola de siste par tusen årene. De rike forblir rike, og er lite ivrige på å dele med de fattige, som i stedet fortsetter å være tjenere for vår økende velstand. Det er verdens eldste formel: Ta, ikke gi. Behold, ikke del. Samtidig hykler vi som aldri før. ”Vi skal dele, dele, dele du og jeg. Dele av vår overflod. Med dem som savner hus og hjem. Og ikke har det daglige brød. Vi skal dele, dele, dele du og jeg. Med dem som er i nød”. Sang, gjorde vi. Men hendenes iver etter å trekke sedler ut av lommeboka, sluknet fortere enn strupenes toner.

Stumme hender syr fort og effektivt en vakker kjole. Akkurat denne skal pakkes ned og sendes fra den lille fabrikken til en kjøpmann i hovedstaden. Siden blir den sendt videre til Europa med båt, hvor en storgrossist selger varene til en leverandør som igjen selger videre til en butikk. Seks uker senere blir kjolen kjøpt av en ung jente som skal på fest. Etterpå havner den i skapet og to år senere kastes den. Pent brukt, og med en historie som aldri ble fortalt til sin eier. Produsert av et skyggemenneske, en person vi aldri hører, aldri ser, aldri ønsker å vite om, men som gjør jobben sin. I et magert forsøk på å stilne sultne barnemunner der hjemme, arbeider hun fra seks om morgenen til ti om kvelden. Utmattet dør hun i en alder av femti, men sporene hennes viskes ut av tidens ånd, fortere enn de kan senke kisten hennes i seks fot under jord. Fattigdommen er ingen nådig venn, men en bitter motstander som aldri tar en eneste dag fri. Livet blir en kamp og krefter varer ikke evig.

Samtidig har velstanden vår blitt vår verste fiende. Det rike vestens største utfordring kalles overvekt, og forårsaker livsstilssykdommer som til slutt tar livet av oss. I USA, et av verdens rikeste land er over halvparten av alle voksne overvektige. Nordmenn går i våre transatliske venners fotspor. Livviddene vokser ut av alle dimensjoner. Vi er syke her også. Ikke av sult, men av overflod. ”Den enes brød blir den andres død”, lever i beste velgående. Sakte, uten å vite om det kveles vi av velstanden vi fortsetter å hige etter. Den maten som kunne reddet de fattige dreper de rike. Det er direkte groteskt og høres ut som dyriske tilstander, men om det bare var slik det var. Det er en ubalanse i verden. Utfallet er destruktivt og dødelig for begge parter. Det var ikke slikt det var ment å være.

Vår generasjon er den første som har en helt reell mulighet til å utrydde fattigdom. Jan Egeland sier det. Forskere sier det. Hva kan vi gjøre? Hva bør vi gjøre? Hva må vi gjøre? Kan vi fortsette å leve på denne måten? ”For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke” ”Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.”