Radiomusikk ut i de små timer

Jeg har jobbet et par nattevakter de siste nettene. Det er ikke så dumt, det. Man får med seg solens opptur og nedtur. Når fuglekvitringen begynner i 4-5-tiden om morgenen, drar jeg hjem. Dette tidspunktet har sine fordeler og ulemper, som alle andre ting her i livet. Tidligere har jeg funnet ut at man kan danse, synge og skråle på vei hjem fra byen når klokken er så sent/tidlig. Alle tror du er full, uansett. Dette er veldig gøy og anbefales på det varmeste.

Dessverre har også dette tidspunktet i overgangen mellom natt og dag, sine skyggesider: Musikken. Når jeg skrur på bilstereoen for å få noen decibel blåst i øret, i håp om at det vil irritere øregangene mine tilstrekkelig til å holde gluggene åpne, er det med en blandet følelse av tortur, skuffelse og avsky mine ører tar det deprimerende faktum innover seg: Spillelisten er designet for en over gjennomsnittlig full midtnorsk mann kun iført skinnvest og en akutt kåthet etter karaokebar, med musikalske preferanser i retning rai-rai. Musikken kan best karakteriseres som trønder-emo-køntriviser, laget av artister i Åge Aleksandersen-gata, minus alt av musikalsk talent, pluss en overnaturlig evne til å skrive klamme tekster. Så tenker du: Ja, jeg skifter frekvens. Men det kan du ikke, for bytter du til en annen kanal, så er det akkurat det samme der. Det er som om radio-Norge har rottet seg sammen bak lukkede dører i maktens korridorer, og laget en samarbeidsavtale i hån mot musikkens ære, drevet av en intens vilje til å selge sjela si for gode lyttertall. Det er som om hele universet roper til meg: Du skulle vært i seng! Dette er lastebilsjåførenes, trøndernes og fulle, gamle sjømenns tid på radiodøgnet. Brått er jeg i frelsens trygge havn. En radiostasjon, hvis navn jeg ikke vet, har reddet meg og spiller anonym popmusikk også ut i de små timer. Jeg retter opp bilen, som i et febrilsk forsøk på unngå lidelsen, fremprovosert av unevnelig musikk, har tatt en selvmorderisk kurs mot grøften. Sammen kjører vi hjem i soloppgangen.