Jeg løp en tur på stien og fant visst skogens ro

Stillhet. 30 minutters jogging på en skogssti har ført meg utenfor allfarvei. Jeg ligger med kroppen godt plassert i skogsbunnens egen sofa, og glaner opp mot trekronene.

Det er i slike stunder, når hodet får muligheten til å koble ut sivilisasjonens trivielle hverdagsstøy, at jeg kjenner at jeg virkelig lever. Og det gir rom for ettertanke.

Plassen jeg ligger på er en liten oase i skogen. Rundt meg på alle kanter er det trær. Noen mektige graner ruver støtt, mens løvtrær i forskjellige størrelser danner et slags kratt på den andre siden av stien.

Et innsekt kjemper en kamp på liv og død i den lille gjørmepytten. Den spreller det den makter, men vannhinnens slue fysikk hindrer den lille krabaten i å komme seg opp. Min bevingede kompis bakser med vinger og ben og lager små ringer i vannet som blir stadig større, jo lengre bort de kommer i fra sin skaper. Et lite kryp, men store ringvirkninger.

Jeg bøyer meg ned og redder fluen fra den sikre drukningsdøden. I det jeg kikker ned i vannet ser jeg et utsnitt av skogen spille i vannspeilet. ”Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.”. De ser virkelig mystiske og forvrenge ut, trærne, der de viser seg fram i refleksjonen som når øyet mitt. Jeg kikker opp og betrakter ”originalen”. Det er merkelig hvordan ting ser så endimensjonalt ut i speilbilder. Dybden er det som skiller virkeligheten fra vannets imitasjon. Rommet i mellom. Det er en vei å gå fra det ene treet til det andre. Avstand. Det er så fort å tenke på samme måte i forhold til Gud. Jeg ser et bilde av hvordan jeg skulle ønske ting var, og glemmer vandringen og tiden som ligger i mellom.

Timeouten er over. Jeg jogger frivillig ned i Oslogryten igjen, vel vitende om at jeg har erfart et av de små fredelige øyeblikkene som gjør livet verdt å leve.