Ny blogg

Har bestemt for å prøve å satse litt mer på blogging igjen. Mens andre bytter dekk på bilen, bytter jeg bloggplattform til wordpress. Et kapittel er over i min bloggekarriere. Min nye blogg blir petlo.wordpress.com. Siden er under konstruksjon, så endringer vil komme etterhvert. See you on the other side!

Change we need (in Christ) - del 2: Syndens væremåte

Jeg registrerer at jeg ble tagget i forrige post. Siden jeg ikke har tiltak til å skrive en sånn post akkurat nå, legger jeg den på is. Kanskje kommer den senere, kanskje ikke

Hovedpoenget i forrige post var at nåde ikke bare er tilgivelse for syndene, men også en kraft til forvandling i livene våre.

Et annet viktig kjernepunkt for å forstå hvordan vi kan bli forvandlet er å forstå hvordan synd fungerer.

Slik som jeg har forstått lærer Guds Ord oss at mennesket er en helhet. Vi består av hjerte (ånd/vilje), sinn (følelser/tanker), kropp og sosialt liv. Sjelen er samlebetegnelsen på disse delene, som vi gjerne kan kalle for sjelsdeler.

Det er lett å se for seg synd som et teppe som henger over menneskeheten, og som Jesus har tatt et oppgjør med. Dette er jo i og for seg ikke helt galt, men faren ved en slik tankegang er at vi lett ledes til å se på synd som noe som egentlig ikke har så stor betydning for hverdagslivene våre. Men det er helt galt. Synd er ikke noe teoretisk og abstrakt som hovedsaklig har relevans på for livet etter døden. Hver dag opplever vi konsekvensene av synd i livene våre. Sannheten om synd er at den ofte er uhyre konkret. Vi skal se litt mer på dette.

Synd er det som skiller oss fra Gud og fra å leve i et forhold til ham slik vi ble ment til fra skapelsen av. Vi velger synd fordi vi setter våre egne lyster, logikk og vilje fremfor å stole på viljen til Han som ser alt og vet alt. Synd ødelegger alle sjelsdelene og sprer seg som en sykdom som hindrer ”sjelens organer” i å utføre det de var ment å gjøre - peke på Gud. Fienden vet akkurat hvordan han skal angripe hver enkelt sjelsdel for å føre oss bort fra Gud, og han vet akkurat hva han skal friste oss med. Virkningene av sykdommen synd kan være angst, motløshet, grådighet, egoisme, tomhet, pengebegjær, baksnakking, løgn, utroskap, forherdete hjerter, vrangforestillinger, hovmod, spiseforstyrrelser, dårlig selvbilde, usunne lyster, og mye, mye mer. Felles for mye av synd er at den binder oss, gjør oss ufri og leder oss inn i et rom av frykt. Vi frykter straff, og vi frykter hva andre mennesker vil tenke om oss hvis de finner ut av hvordan vi er eller hva vi har gjort. Dette fører igjen til isolasjon og ensomhet.

Kort sagt er syndens virkemåter og konsekvenser svært lite hyggelige. Noen vil kanskje si dette er et pessimistisk syn, men jeg mener også at det er et realistisk syn hvis vi med ærlige øyne ser inn i oss selv og verden rundt oss. Et annet viktig poeng er å merke seg at det bildet jeg har tegnet av synden er i et bilde av den i sin ytterste konsekvens. Noen ganger tror jeg fienden spiller kortene sine bedre dersom han gir oss en overflatisk følelse av at alt er bra, selv om det ikke er tilfelle. Mennesker i dyp desperasjon har en tendens til å møte Jesus.

Konsekvensene av å sette sin egen vilje foran Guds er altså på mange måter dramatiske. Det jeg har skrevet om her er konsekvensene av å leve et liv der man velger å ikke la seg forvandle av Gud. Å tenke at å leve et liv som kristen handler om å nekte seg selv alt det gode livet har å by på, blir derfor et galt syn. Et liv der man tar et oppgjør med synden innebærer ofte å måtte gjøre offer og ta valg som ikke er særlig morsomme. Noen ganger føles det ulogisk, dødt og bare sært å følge etter Jesus. Men når vi erfare fruktene eller virkningene av å leve et liv der vi gjør Jesus til sentrum i livene våre, er det så mye bedre enn konsekvensene av å leve et liv der vi ikke vil forholde oss til syndene våre. Mens virkningene av å ikke forholde seg til egen synd er frykt, ensomhet, og isolasjon , er åndens frukter(virkning av å følge Jesus) kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og selvbeherskelse (Galaterne 5,22).
Er det ikke da verdt å velge det livet, som av og til kan være hardt, men som på lengre sikt gir oss det vi virkelig ønsker? Når dette livet er å følge etter Jesus sier jeg ja, takk, og jeg har selv sammen med de fleste andre etterfølgere av Jesus erfart noe av Åndens frukter, og skjønt at disse er det beste man kan oppleve.

Change we need (in Christ) - del 1: nåde

Jeg har bestemt meg for å skrive en bloggeserie som jeg velger å kalle Change we need (in Christ). Hvis du ser bort ifra parantesen er dette den amerikanske presidentkandidaten Barack Obamas slagord i valgkampen. Forandring vil bli kjernen i det jeg skriver, men da som forandring gjennom Jesus.

Bakgrunnen for denne bloggeserien er et ønske om å sette fokus på den forvandlingen som er mulig i Kristus. For min egen del har jeg vært frelst i flere år, men over tid har det vokst fram et savn etter noe mer. Etterhvert har jeg med andres og Guds hjelp forstått at dette handler om et ønske om å bli mer lik Jesus. I Rom 8,29 står det: Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken.
Jesus tilbyr oss en vei å gå på der vi skritt for skritt kan bli som ham. Her er det snakk om en livslang vandring og jeg har bare så vidt begynt, men kanskje kan jeg likevel bidra med noe. Det jeg skriver om vil være ting jeg har lært av andre, og også noe som Gud har vist meg. Postene vil bære preg av å være både teoretiske og praktiske – alt med sikte på å peke ut en vei vi kan gå på for å erfare et liv der vi blir mer lik Jesus

Først ut er nåde:

Nåde er mer enn tilgivelse
Det de fleste forbinder med nåde vil være tilgivelse for det gale vi har gjør. Dette er nådens viktigste side, og noe vi kan være utrolig takknemlige for. Uten at Jesus hadde dødd for oss på korset ville det ikke vært mulig for oss å ha et personlig forhold til Gud.

Men nåden har også en annen viktig side. Den er en kraft til endring i livene våre. Korset har dannet en bro mellom Guds realitet og vår realitet. Når vi velger å vende oss om til Jesus vil får vi muligheten til å begynne på en vandring sammen med Han mot fullstendig gjenopprettelse av slik vi var ment til å være, og før vi valgte å stole på oss selv framfor Gud. Den vandringen ender i himmelen, men starter allerede på jorden. Sagt med andre ord: Jesus tilbyr oss å følge etter ham i et liv der vi gradvis blir mer lik ham og blir fri fra det som hindrer oss fra å leve i et godt forhold til andre mennesker, oss selv og Gud. Dette skjer ved hjelp av nådens kraft.

Nåde innebærer også en aktiv handling fra vår side
Nåde får vi gratis. Helt uten at vi har gjort oss fortjent til det, og bare fordi Gud er god - langt mer enn vi klarer å forstå med tanken – får vi erfare det virkelige liv, der vi ser at Gud er en god Pappa og vi er barna hans. Gjennom Jesus kan vi oppleve dette, midt i våre tilsynelatende A4-liv.

Men selv om nåden er noe vi får ufortjent og bare på grunn av Guds godhet, er det ikke slik at vi skal forholde oss passivt til nåden. Nå snakker jeg om nåden som en kraft til forvandling i livene våre, og ikke som i tilgivelse for syndene.

Tenk deg at noen gir deg en flaske med brus. Du får den helt gratis og personen som gav deg den forventer ikke å få noe igjen. Nå har du altså flasken foran deg. For at du skal få den gode opplevelsen som det er å drikke en iskald brus innebærer det at du må skru av korken, stikke sugerøret nedi brusflasken og suge. Den er fremdeles gratis, men for å nyte den trengs det også en handling fra din side. Dette er sikkert ikke verdens beste bilde, men forhåpentligvis kan det være med på å illustrere noe av forholdet mellom Guds gave og vår handling.

Slik tror jeg også det er med nåden. Hvordan kan vi stikke sugerøret vårt ned i "nådeflasken"? Om du ikke gjetter det, vil svaret komme i senere poster.

Sekkepost (daga disj)

Først vil jeg bare opplyse om at tittelen på denne posten er et genialt ordspill siden sekkepost brukes om poster i statsbudsjettet som samler opp flere forskjellige typer utgifter.

Egentlig burde jeg nå lese om rasjonell aktør-teori. Derfor er det ikke særlig rasjonelt å blogge i nåværende stund. Men det kan ses på som verdirasjonelt å blogge, dersom jeg ser på blogging som et ideal i seg selv. Kanskje det blir å tøye strikken noen kilometer for langt, men det holder til en overflatisk selvrettferdiggjørelse. Dessuten finnes det gode grunner til å hevde at mennesket ikke alltid handler rasjonelt, noen vil gå så langt som å kalle mennesket irrasjonelt. Og heisann, der ble det plutselig litt faglig likevel, og alle hjerter gleder seg.

Dette blir altså en sekkepost. Først ut i dag er sammenhengen mellom Blindern og Bibel. Eksisterer denne? Er forholdet problematisk? Snakker vi om en bitter skilsmisse?

Jeg har i hvert fall merket meg at det er et bibelvers som mange forelesere digger å referere til. ”Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri” (Joh 8,32). Det er interessant å se hvilket sannhetsbegrep det opereres med. Sannheten i Bibelen består i å kjenne Jesus (som er Veien, Sannheten, og Livet). Det er altså snakke om en relasjonsbasert erfaring. Sannheten er ikke det samme som kunnskap. Bibelen sier ikke at dersom vi får kunnskap, blir vi fri. Dessuten hoppes det vel kraftig bukk over det foregående verset, der det står noe om å bli i Jesus sitt ord.

Snart reiser jeg til Etiopia. I den forbindelse har jeg prøvd å skaffe meg en oversikt over ting som er lurt å vite. På det som som later til å være en offisiell side tilknyttet den norske ambassaden i Etiopia, snublet jeg over denne interessante formuleringen:
”De aller fleste etiopiere er konservative i klesveien, og besøkende oppfordres derfor til å følge lokal skikk og bruk. I Addis Abeba og de større byene er imidlertid vestlig kapitalistisk klesskikk i ferd med å få gjennomslag i store grupper.” Hva menes med dette? Er det skjorte og slips det er snakk om? Miniskjørt, leggvarmere og dype utringninger? Eller kanskje er det Adam Smiths klesstil som er ”vestlig, kapitalistisk”?

”Nough said”, som de sier over dammen. Det er lunsjtid!

Jeg løp en tur på stien og fant visst skogens ro

Stillhet. 30 minutters jogging på en skogssti har ført meg utenfor allfarvei. Jeg ligger med kroppen godt plassert i skogsbunnens egen sofa, og glaner opp mot trekronene.

Det er i slike stunder, når hodet får muligheten til å koble ut sivilisasjonens trivielle hverdagsstøy, at jeg kjenner at jeg virkelig lever. Og det gir rom for ettertanke.

Plassen jeg ligger på er en liten oase i skogen. Rundt meg på alle kanter er det trær. Noen mektige graner ruver støtt, mens løvtrær i forskjellige størrelser danner et slags kratt på den andre siden av stien.

Et innsekt kjemper en kamp på liv og død i den lille gjørmepytten. Den spreller det den makter, men vannhinnens slue fysikk hindrer den lille krabaten i å komme seg opp. Min bevingede kompis bakser med vinger og ben og lager små ringer i vannet som blir stadig større, jo lengre bort de kommer i fra sin skaper. Et lite kryp, men store ringvirkninger.

Jeg bøyer meg ned og redder fluen fra den sikre drukningsdøden. I det jeg kikker ned i vannet ser jeg et utsnitt av skogen spille i vannspeilet. ”Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.”. De ser virkelig mystiske og forvrenge ut, trærne, der de viser seg fram i refleksjonen som når øyet mitt. Jeg kikker opp og betrakter ”originalen”. Det er merkelig hvordan ting ser så endimensjonalt ut i speilbilder. Dybden er det som skiller virkeligheten fra vannets imitasjon. Rommet i mellom. Det er en vei å gå fra det ene treet til det andre. Avstand. Det er så fort å tenke på samme måte i forhold til Gud. Jeg ser et bilde av hvordan jeg skulle ønske ting var, og glemmer vandringen og tiden som ligger i mellom.

Timeouten er over. Jeg jogger frivillig ned i Oslogryten igjen, vel vitende om at jeg har erfart et av de små fredelige øyeblikkene som gjør livet verdt å leve.

Tour de Forus i dopingens klør

Rytterne i Tour de Francé peser avgårde, tett fulgt av tv-linser og mediesirkus, men få har lagt merke til at Rogalands motstykke, Tour de Forus, også har gått av stabelen i denne perioden.

Mens den franske Touren er blitt et gjennomprofesjonalisert arrangement, sikter rittet mellom Stavanger og Forus seg inn på et litt annet segment – nemlig hverdagssyklisten, som benytter sykkelen til transport til og fra jobb.

- Det er klart det er bittert å havne i skyggen av Tour de France. Vi tror jo at vi har et vel så godt tilbud til konkurranselystne ryttere, sier pressetalsmann for Tour de Forus, Petter Lorentzen. Han mener det at deltagelse kan kombineres med vanlig jobb, er rittets største fortrinn framfor sine konkurrenter. Pausen man får mellom de to daglige etappene (med unntak av lørdag og søndag), gir også en mulighet til den gjengse, ugjennomtrente syklist å delta.

Likevel er det ikke til å legge skjul på at mange prøver å plusse på litt ekstra på formen i disse tider. Dopingryktene har svirret helt siden mannen som i tre uker på rad har innehatt den blå og hvitfargede spurt- og sammenlagttrøya, Aftenbladet Trykk-rytteren Petter Lorentzen, testet positivt på A-prøven etter en knusende etappeseier. Lorentzen skal ha hatt spor etter rekebaguetter i blodet, et preparat som er strengt forbudt på grunn av sitt høye innhold av proteiner. Kilder som petlo.blogspot.com har snakket med, sier at rekebaguettene er svært lett tilgjengelige i kantinen på rytterens arbeidssted.

Dette bekymrer lederen i Forus Antidoping Ryttertestingsforbund (FART), Petter Lorentzen, som ser en parallell mellom utviklingen av dopingbruk i Tour de Francé og Tour de Forus.
- Tidligere var nok doping et like utbredt problem som nå. Forskjellen ligger i at utøverne i dag spekulerer mer bevisst i bruken av prestasjonsfremmende midler. Mens hovedfienden vår tidligere var rekebaguetter, ser vi nå en stadig økende bruk av preparat som er svært vanskelige å avsløre. Det siste på markedet er visstnok lunsjkaker, skal vi tro dopingforsker Petter Lorentzen.

- Lunsjkaker har en sterk prestasjonfremmende effekt, ved at den påvirker metthetsfølelsen og har et skyhøyt fettinnhold, som gir rytteren en klar fordel fremfor andre middagssultne konkurrenter på vei hjem. Vi håper snarest å få utviklet en sikker metode som kan avsløre synderne.

Med tunge uker bak seg, gjenstår det å se om den siste av de fire ukene av årets Tour de Forus vil foregå uten de store skandalene. Det er lov å håpe. En ting er i hvert fall sikkert: Rittet tåler ikke mange skandaler til før sponserene skygger sykkelfeltet. Måtte den beste og dopingfrie vinne!

Radiomusikk ut i de små timer

Jeg har jobbet et par nattevakter de siste nettene. Det er ikke så dumt, det. Man får med seg solens opptur og nedtur. Når fuglekvitringen begynner i 4-5-tiden om morgenen, drar jeg hjem. Dette tidspunktet har sine fordeler og ulemper, som alle andre ting her i livet. Tidligere har jeg funnet ut at man kan danse, synge og skråle på vei hjem fra byen når klokken er så sent/tidlig. Alle tror du er full, uansett. Dette er veldig gøy og anbefales på det varmeste.

Dessverre har også dette tidspunktet i overgangen mellom natt og dag, sine skyggesider: Musikken. Når jeg skrur på bilstereoen for å få noen decibel blåst i øret, i håp om at det vil irritere øregangene mine tilstrekkelig til å holde gluggene åpne, er det med en blandet følelse av tortur, skuffelse og avsky mine ører tar det deprimerende faktum innover seg: Spillelisten er designet for en over gjennomsnittlig full midtnorsk mann kun iført skinnvest og en akutt kåthet etter karaokebar, med musikalske preferanser i retning rai-rai. Musikken kan best karakteriseres som trønder-emo-køntriviser, laget av artister i Åge Aleksandersen-gata, minus alt av musikalsk talent, pluss en overnaturlig evne til å skrive klamme tekster. Så tenker du: Ja, jeg skifter frekvens. Men det kan du ikke, for bytter du til en annen kanal, så er det akkurat det samme der. Det er som om radio-Norge har rottet seg sammen bak lukkede dører i maktens korridorer, og laget en samarbeidsavtale i hån mot musikkens ære, drevet av en intens vilje til å selge sjela si for gode lyttertall. Det er som om hele universet roper til meg: Du skulle vært i seng! Dette er lastebilsjåførenes, trøndernes og fulle, gamle sjømenns tid på radiodøgnet. Brått er jeg i frelsens trygge havn. En radiostasjon, hvis navn jeg ikke vet, har reddet meg og spiller anonym popmusikk også ut i de små timer. Jeg retter opp bilen, som i et febrilsk forsøk på unngå lidelsen, fremprovosert av unevnelig musikk, har tatt en selvmorderisk kurs mot grøften. Sammen kjører vi hjem i soloppgangen.